Brann hadde neppe tatt seriegull i 2007 uten støtte fra Hardball og Trond Mohn. Men gullet har kostet. For Brann er nå havnet i en situasjon der klubben er avhengig av støtte fra sine investorer. Og ikke bare det. Investorene har også delvis tatt kontroll over kjøp og salg i Brann. Det er problematisk.

TROND MOHN MÅ FÅ STØTTE så mange klubber han vil. Det kan ingen nekte ham. Men han må også vite at det skaper stor usikkerhet innad i Brann når han på denne måten gjør Tromsø i stand til å konkurrere med Brann om kjøp av en spiller.

BRANN HAR GJORT SEG avhengige av Hardball – der Trond Mohn er en viktig bidragsyter – for å henge med i toppen. Det var en heldig konstellasjon da Brann sikret seg gull. Og det er nødvendig at Hardball fortsatt bidrar – betingelsesløst.

SANNSYNLIGVIS BLIR Erik Mjelde Brann-spiller en av de nærmeste dagene. Det kan ikke oppfattes som noe annet enn en gladnyhet at en lokal spiller forsterker Brann. Men eksempelet viser at det ikke lenger er Brann som bestemmer hvilke spillere som kommer til klubben. Det er det først og fremst Hardball som gjør.

DEN SPORTSLIGE RÅDERETTEN bør ligge i Brann. Hadde den gjort det, hadde Brann hentet en midtstopper før de eventuelt sikret seg Erik Mjelde. Det er til å forstå at Hardball blindt ikke vil støtte enhver nysignering, men en skulle tro og håpe at det var mulig å forene det at Brann har den sportslige kompetansen, og Hardball de økonomiske musklene som skal til, for at Brann sikrer seg spillere som både gir økonomisk og sportslig gevinst på sikt.

DET KAN VIRKE SOM om samarbeidsklimaet mellom Hardball og Brann har kjølnet siden gullåret. Noe som igjen kan tolkes som om Hardball ikke stoler på den sportslige kompetansen innad i Brann. Hardball må selvfølgelig ha råderett over sine penger, på samme måte som Brann bør ha råderett over det sportslige, men flere saker viser at Hardball detaljstyrer Brann mer enn det som er gunstig for en fotballklubb.

VIA SIN RAUSHET har Trond Mohn etter hvert fått en nesten uangripelig rolle. Som andre investorer. De fleste europeiske storklubbene har rike onkler i ryggen. Men han er den første som støtter to ulike klubber i samme liga. Det gjør situasjonen delikat for Brann-ledelsen som er bundet på hender og føtter. Fordi de har stelt seg slik. Brann er rett og slett avhengig av å ha med sine investorer videre skal de hevde seg.

VALGET KAN VÆRE å kutte disse helt ut og bygge opp en klubb og et lag på sikt etter mer edruelige mål og midler. Det kan høres fornuftig ut, men vil i virkeligheten bety å si takk og farvel til Brann som en storklubb.

Utfordringen er å finne en dialog som gjør at nytteverdien går begge veier. Derfor blir fortsettelsen spennende. Hva skjer for eksempel på generalforsamlingen i februar? Vil Hardball presse på for å få med representanter i styret? Ikke nødvendigvis, for med sine økonomiske muskler har Hardball et skikkelig balletak på Brann allerede.

I FOTBALLEN FINNES DET IKKE fasitsvar på det å vinne kamper. Det finnes neppe noen ferdig oppskrift i den pikante situasjonen Brann er havnet i heller. Men fotball er fortsatt et lagspill. Hardballs privilegium er å bruke pengene slik de ønsker. Brann må imidlertid ikke miste mulighetene til å styre den sportslige utviklingen. Den retten er så viktig at hvis ikke Hardball går med på de betingelsene, har Brann kun en utvei – å starte et nytt liv med blanke ark, nye utfordringer og nye, edruelige planer. Og kanskje nye investorer?